Etter å ha luftet putene i to dager uten nevneverdig reduksjon i lukt, fant jeg ut at det var på tide å ta problemet med tilbake til opprinnelsen. Ny IKEA-tur med andre ord.
Jeg troppet opp på IKEA med en av deres blå handleposer (den man har kjøpt, ikke den gule, som man hvis man har en, har stjålet) full av stinkende puter, og stilte meg i kø ved byttedisken. Ettersom de av en eller annen grunn ikke har en disk merket "klage på produkter" ble det byttedisken. Da jeg etter overaskende kort tid kom frem til disken la jeg posen på disken og forklarte problemet. Gutten bak disken (mest sannsynlig sommervikar) så litt tvilende på meg. "Har du ÅPNET alle pakkene?" spurte han.
Her er nemlig noe av greia med byttedisken på IKEA: så lenge du ikke har åpnet pakken, han du levere/bytte/returnere så mye du vil. Har du derimot rørt embalasjen er løpet kjørt. Uttrykket i sommervikarens ansikt var ganske talende; jeg hdde ikke bare ÅPNET posene,- jeg hadde SKJENDET embalasjen. Jeg forklarte at jeg ærlig talt ikke hadde forventet at det skulle lukte død høne av putene, og jeg hadde tross alt planer om å legge på putetrekk på putene og legge dem i senga mi. Til og med sommervikaren måtte jo innse at putene blir mer behagelig å sove på om man fjerner plasten forsøkte jeg å antyde.
Etter nok et tvilende blikk gikk gutten med på å lukte på putene. Taktisk nok hadde jeg lagt den verste puta på toppen (puta hvor jeg fortsatt er ganske sikker på at fjærenes eier ble med inn i puta da den ble stappet, fyllt eller hva man nå gjør med puter). Reaksjonen var ganske ubetalelig - en stund i allefall. Gutten luktet på puta, brakk seg og rygget tilbake. Jeg var meget fornøyd.
Så kikket han mistenktsomt på meg og sa "bor du i nærheten av et fjøs??". Ikke like fornøyd nå. "Nei!" sa jeg forurettet, "men naboene mine begynner nok å tro at de gjør det etter at den puta har vært i leiligheten min et par dager". Det så ut til at han besluttet å tro på det jeg sa. Han begynte å trykke på dataen. "jeg må bare sjekke at det ikke står noe om puta på dataen" forklarte han. Jeg ga ham et spørrende blikk. -"ja altså at det ikke står at den må luftes før bruk eller noe sånt" forklarte han videre. Jeg vurderte å si at det i såfall burde stå med store bokstaver på puteavdelingen at putene stinker og må luftes nøye, men bestemte meg for å la temaet ligge.
Etter mye trykking, fant han ut at det ikke sto noen advarsler på dataen. Vi hadde med andre ord kommet til enighet. Det viste seg imidlertid at vi hadde vidt forskjellige løsningsforslag. Jeg så for meg at sommervikaren skulle tilkalle en voksen dame fra dyne- og puteavdelingen, som skulle komme joggende, lukte på putene, riste forferdet på hodet og si "huff og huff, dette har jeg aldri opplevd før. Du må ha vært veldig uheldig da du plukket disse putene ut av hylla. Kom så skal jeg ta deg med til puteavdelingen, så skal vi finne noen flotte, luktfrie dunputer til deg".
Sommervikaren derimot så ikke for seg noe sånt. "Vil du ha tilgodelapp eller pengene tilbake?" sa han. "Jeg vil ha puter som ikke lukter" sa jeg. "Her har du pengene i kontant" sa han, og forsøkte å gi meg pengene. "Men jeg vil ikke ha penger, jeg vil ha puter" sa jeg. "Du kan jo ta med deg pengene og gå og finne deg nye puter" sa han og dyttet pengene inn i hånden min. Jeg kapitulerte. Takk for hjelpen sa jeg automatisk og gikk derifra. "Takk for hjelpen"??? - "hvor er putedamen?" skulle jeg ha sagt. "jeg VIL ha nye puter, ikke penger" skulle jeg også ha sagt. Men det sa jeg ikke. Istedet gikk jeg murrende inn på puteavdelingen.
Jeg hadde et lite håp om at kanskje putedamen skulle materialisere seg der inne. At jeg skulle forklare situasjonen for henne, og at mitt løsningsforslag likevel skulle bli en realitet, men neida. Der var det ingen. Bare en gjeng med intetandende kunder som trodde de skulle hjem og fylle senga med nydelige dunputer til halv pris. "Haha" tenkte jeg for meg selv - "lykke til!"
Jeg endte opp med to syntetiske puter, og to mye dyrere dunputer i den forhåpning at pris har noe å si når det gjelder lukt (noe som viste seg å stemme).
Så var turen kommet for å betale. Jeg trampet avgårde til selvbetjenningskassen og begynte å scanne inn putene. For å være effektiv dro jeg den blå handleposen opp av veska og la putene over i den etterhvert som jeg scannet dem. Nok en sommervikar kom trampende. "du husker vel å scanne inn posen også" sa han og ga meg et blikk som sa "jeg står nemlig her fordi det er et problem at folk driver og stjeler de blå handleposene her i selvbetjeningsdisken". "Jeg hadde med meg posen da jeg kom" forklarte jeg - "jeg har nemlig vært og returnert et lass med puter i byttedisken". Sommervikar nr. 2 sa fortsatt ikke noe, han bare så veldig tvilende på meg. "Se på posen min da" sa jeg - "denne er jo kjempekrøllete og bærer preg av å ha ligget i vesken min. De posene dere selger er jo krøllfrie og ser mye nyere ut". Han så nok en gang skeptisk på meg før han sukket og sa oppgitt "det får gå for denne gangen da" - Innforstått: "du bør være taknemlig, din posetyv, for at jeg ikke tar deg med opp på sjefens kontor, hvor du blir anmeldt for å ha forsøkt å STJELE en av de blå posene!". Da begynte jeg å bli sint. Sint og usaklig faktisk. Jeg rettet meg opp fra putescanningen og snudde meg for å si ham noen sannhetens ord. Selvfølgelig hadde han rukket å snu seg vekk, og sto og overvåket en annen potensiell posetyv.
Jeg tok med meg putene mine og kjørte hjem. Hele bilturen gikk med til å ha imaginære oppstammere med sommervikar nr. 2, hvis han fortsatt hadde vært der da jeg snudde meg.
Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg aldri mer skal handle på IKEA, men de har jo så mye fiiint. Og jeg har en svak anelse om at det er dette de baserer seg på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar