Hvor ble det egentlig av feriepengene?

Joda, det skal jeg fortelle deg. I allefall hvor noe av pengene er brukt. Jeg har kjøpt edderkoppdødarspray for 500 kr. Forhåpentligvis blir det lenge til neste nær edderkoppdøden-opplevelse. Dyr spray, men den lover at om en edderkopp tasser over et sted jeg har sprayet, vil den dø. Ikke noe tull om at edderkopper ikke liker lukten av ditt og datt. Høres ut som om den er verdt 500 kr spør du meg. Er det krig så er det krig.

Pappa har også donert myggnetting til soveromsvinduet, så når pakken fra skadedyrkontrollfirmaet ankommer vil jeg påstå at soverommet nok engang er et trygt sted å være.

HAHA!!!!!!!

(forrige blogginnlegg bør leses først om dette skal gi noen mening)

SEIER!!!!

Etter å ha skrevet forrige blogginnlegg hadde jeg egentlig forsont meg med tanken på å sove på sofaen de nærmeste dagene. Jeg pusset tennene, fant frem pysjbuksa og gjorde meg klar til å ta kvelden. Så slo det meg: "Kanskje vi har med et vanedyr å gjøre her". Klokka var nok engang litt over to. "kanskje edderkoppen pleier å komme frem i denne tida" tenkte jeg.

Jeg åpnet nok engang forsiktig soveromsdøra og kjente forsiktig med hånden for å se om det lå nye feller på lur (du lurer ikke meg to ganger nei!). Deretter gikk jeg forsiktig inn i rommet. Ingen edderkopp. "jaja" tenkte jeg, "jeg kan jo i det minste ta med meg et par puter når jeg først er her". Jeg hentet putene og snuddde meg for å gå ut av rommet. Og der hang han. Han hadde benyttet anledningen til å snike seg innpå meg bakfra. Bare et lite hyl denne gangen (var jo tross alt bedre forberedt). Jeg snek meg ut av soverommet, baklengs såklart, imens jeg hele tiden holdt øye med ham der han hang i fra taket. Jeg dro støvsugeren ut av skapet på badet og monterte den sammen raskere enn noen noen gang har montert en Nielfisk før. Kontakten ble plugget i, døra ut til gangen ble låst opp og røret til støvsugeren ble forlenget så langt det gikk. Hele tiden med øynene festet på min motstander. Og vips var han borte. Støvsugeren ble kastet på gangen imens den var i gang, ledningen dratt ut og kastet etter, og så ble døren smekket igjen og låst.

Vill seiersdans. Soverommet er nok en gang et trygt sted å være. Med mindre den har kompiser der inne da. Vel jeg har i allefall statuert et eksempel.

Ikke akkurat Spiderwoman.

Mitt kjære tantebarn V, er veldig fasinert over at tanten er så redd for edderkopper. Han skjønner ikke helt hvordan tanten kan være så redd for noe så smått. Hver gang han ser en stor edderopp mener han at tanten bør komme og se på den. Jeg har flere ganger forklart ham at om tanten kommer i kontakt med en edderkopp av en viss størrelse, er faren for at tanten hyler og løper sin vei overhengende. Jeg har også forklart ham at om edderkoppen kommer borti tante, så begynner hun muligens å gråte (har faktisk skjedd...). Fortsatt skjønner ikke V dette med at tante er så redd for edderkopper. Helt greit i grunn, for jeg skjønner det egentlig ikke selv.

Natt til i dag hadde jeg et møte med et av disse krypene. Jeg har for tiden ferie og nyter den så godt jeg kan til tross for skiftende trøndervær. I går kveld koset jeg meg på sofaen med "Jane Eyre" og smågodt til langt uti de sene nattetimer. Rundt kl. 02.00 fant jeg ut at det var på tide å gå og legge seg. Jeg tok med meg boka og la meg i senga. Planen var å lese ut det siste kapittelet, for så å sove til langt utpå dagen i dag. Tilfreds lå jeg der i sengen med hodet på mine nå nesten luktfrie dunputer. Helt til jeg la merke til noe i øyekroken. Dette har skjedd meg før. Jeg brukte derfor et par sekunder på å avgjøre hvorvidt jeg skulle tørre å se hva som egentlig lurte der ute i synsfeltet. Til slutt tok jeg mot til meg og kastet et raskt blikk til venstre.

Der kom den. Rappellerende ned i fra taket som en slags SWAT-team speider. En schvær, svart edderkopp. Under en meter unna meg, med kurs for min nyinkjøpte, også nesten luktfrie, dundyne. Jeg skrek. Tydeligvis høyt nok til å skremme en edderkopp, for den droppet rappelleringen og slapp seg i stedet ned på dyna. Jeg kastet min del av dyna på edderkoppen og la på sprang. Jeg smelte igjen soveromsdøra og tettet igjen sprekka under døra med et skjerf. Deretter la jeg meg skjelvende på sofaen og hyperventilerte. Av en eller annen grunn var det bare pysjbuksa jeg røsket med meg da jeg evakuerte. Ikke mobiltelefonen. Med andre ord var mine muligheter til å ringe inn forsterkninger avskåret. "Ikke pokker om jeg går inn på det rommet og henter telefonen i allefall" tenkte jeg. Jeg vurderte å vekke min mer fryktløse nabo og få henne til å komme og ta seg av problemet, men kom på at hun tross alt skulle på jobb om noen timer. Til slutt sovnet jeg på sofaen.

Sollys gjør alt mindre skummelt. Litt i allefall. Da jeg våknet på sofaen i dag bestemte jeg meg derfor for å i det minste få tak i mobiltelefonen. Planen var klar. Bevæpnet med støvsugeren dro jeg forsiktig opp soveromsdøra. Jeg sjekket at alt var klart, både til høyre, venstre og over døra før jeg dristet meg inn. Litt taktisk trening har man jo tross alt. Tanken var at om edderkoppen fortsatt var der skulle jeg skru på  støvsugeren og suge edderkoppen langt inn i edderkopplegoland, for så å kaste støvsugeren på gangen utenom leiligheten. Alle vet jo at edderkopper overlever alt. De kan jo for pokker reise i verdenrommet uten å ta skade av det. En liten tur gjennom en støvsuger slår dem nok maks bevisstløs om man er heldig. Ti sekunder etter at støvsugeren er skrudd av, er nok vesenet på tur ut igjen for å ta hevn. Derav den delen med å kaste støvsugeren på gangen.

Selvfølgelig var edderkoppen borte. Den hadde nok regnet seg frem til det der med sollys den også. Jeg nappet til meg telefonen og forlot rommet. Deretter holdt jeg meg langt unna leiligheten hele dagen. Utpå kvelden dristet jeg meg hjem og ringte min fryktløse nabo, Lilja. Hun tok med seg kjæresten og hunden, og kom over for å gjennomsøke soverommet. "Hvor stor var den egentlig, vennis" sa hun. Jeg viste med tommel og pekefinger hvor stor den var. "Vær litt realistisk nå" sa hun. "Med bein altså" sa jeg. Hun ga meg et blikk som jeg er ganske sikker på at hun egentlig har reservert for pasienter med vrangforestillinger, et sånn "mhm, jeg "tror" deg" blikk (Lilja er nemlig psykolog). Hun forfulgte ikke temaet videre, men satte i gang med å riste opp puter og lete igjennom klær sammen med kjæresten. Etter en stund kunne vi konstatere det samme som jeg gjorde i morrest - ingen edderkopp. "Den er nok borte nå" sa hun. "hmh" sa jeg tvilende, ganske, men ikke helt, sikker på at den lå en eller annen plass og ventet på at jeg skulle bli alene.

Det skulle vise seg at jeg hadde rett. Etter at Lilja hadde dratt hjem og jeg hadde spist kveldsmaten min,  fant jeg ut at jeg skulle ta tilbake soverommet mitt. Ikke mer soving på sofaen nei! Jeg åpnet døra til soverommet og gikk inn. Og der, tvers over dørkarmen, akkurat i ansikshøyde, hadde den lille jævelen dratt spindelvevet sitt. Jeg gikk rett i den smarte lille fella hans. Grøssende og hoppende trakk jeg meg tilbake, imens jeg febrilsk fjernet spindelvev fra ansiktet. "Nå!" tenkte jeg "nå skal du i støvsugern!". Jeg så meg rundt. Ingen edderkopp. Jeg kapitulerte. Soverommsdøra er nok en gang stengt og forseglet med skjerf, og jeg sover på sofaen i natt. Mamma sier at jeg ikke får flytte hjem på grunn av en edderkopp, så for øyeblikket ser det mørkt ut.

Livets vanskelige spørsmål.

Lillesøstra skal pusse opp soverommet sitt. Vi tok derfor turen til OBS bygg for å handle maling. Hvorfor hun valgte meg til å være med på prosjektet aner jeg ikke. I etterpåklokskapens lys hadde det nok vært lurere at kjæresten hennes hadde blitt med, og at jeg hadde passet baby. Jeg er nok ikke verdens mest kvalifiserte barnevakt, men jeg er definitivt bedre til å passe barn enn å handle maling. Sånn sett i etterpåklokskapens lys i allefall.

Uansett. Etter å ha gått oss litt bort og trasket rundt i mellom hyller med manneting i fant vi til slutt malingsavdelingen. Der hadde de fine brosjyrer med farger i. Så langt alt vel. Etter å ha kommet frem til at lillesøsters soverom ville bli finest med en kombinasjon av "kaffe latte" og "kaffe ett eller annnet annet" gikk vi fortrøstningsfulle frem til disken. "Jeg skal ha en liter av denne og tre liter av denne" sa lillesøster, og pekte ivrig i katalogen sin. "jaha" sa mannen " -"Hvilket underlag skal du male på da?" Lillesøster ser bort på meg, og jeg skjønner at det er her jeg som storesøster skal være behjelpelig med min kunnskap om overflater. "En vegg" sier jeg. "det ante meg" sier mannen"men hvilken type vegg er det?". Jeg tenker fort. "En vegg med maling på" sier jeg. "hm..." sier mannen. Han aner nok at vi ikke helt vet hva vi driver med her. "hva er det under malingen da" sier han. "mer maling" sier lillesøster. "ok, men hva er det under all denne malingen da?" sier mannen. "Veggplate" sier lillesøster sånn litt prøvende. Mannen ser ut som om han prøver å formulere et nytt spørsmål. "Sponplate" sier jeg raskt etter å ha ransaket hukommelsen etter noe man lager vegger av. "Åja" sier mannen lettet -"da holder det med vannbasert maling da." "Jepp" sier vi og forsøker å skrape sammen siste rest av verdighet, imens vi ser på mannen som om det var han som stillte dumme spørsmål, og ikke vi som ga dumme svar.

Maling fikk vi i allefall, så nå gjenstår det bare å se om den vil sitte på veggen. Jeg og lillesøstra har i allefall gjort vårt beste.

Oppdatering fra fjærfefronten

Etter å ha luftet putene i to dager uten nevneverdig reduksjon i lukt, fant jeg ut at det var på tide å ta problemet med tilbake til opprinnelsen. Ny IKEA-tur med andre ord.

Jeg troppet opp på IKEA med en av deres blå handleposer (den man har kjøpt, ikke den gule, som man hvis man har en, har stjålet) full av stinkende puter, og stilte meg i kø ved byttedisken. Ettersom de av en eller annen grunn ikke har en disk merket "klage på produkter" ble det byttedisken. Da jeg etter overaskende kort tid kom frem til disken la jeg posen på disken og forklarte problemet. Gutten bak disken (mest sannsynlig sommervikar) så litt tvilende på meg. "Har du ÅPNET alle pakkene?" spurte han.

Her er nemlig noe av greia med byttedisken på IKEA: så lenge du ikke har åpnet pakken, han du levere/bytte/returnere så mye du vil. Har du derimot rørt embalasjen er løpet kjørt. Uttrykket i sommervikarens ansikt var ganske talende; jeg hdde ikke bare ÅPNET posene,- jeg hadde SKJENDET embalasjen. Jeg forklarte at jeg ærlig talt ikke hadde forventet at det skulle lukte død høne av putene, og jeg hadde tross alt planer om å legge på putetrekk på putene og legge dem i senga mi. Til og med sommervikaren måtte jo innse at putene blir mer behagelig å sove på om man fjerner plasten forsøkte jeg å antyde.

Etter nok et tvilende blikk gikk gutten med på å lukte på putene. Taktisk nok hadde jeg lagt den verste puta på toppen (puta hvor jeg fortsatt er ganske sikker på at fjærenes eier ble med inn i puta da den ble stappet, fyllt eller hva man nå gjør med puter). Reaksjonen var ganske ubetalelig - en stund i allefall. Gutten luktet på puta, brakk seg og rygget tilbake. Jeg var meget fornøyd.

Så kikket han mistenktsomt på meg og sa "bor du i nærheten av et fjøs??". Ikke like fornøyd nå. "Nei!" sa jeg forurettet, "men naboene mine begynner nok å tro at de gjør det etter at den puta har vært i leiligheten min et par dager". Det så ut til at han besluttet å tro på det jeg sa. Han begynte å trykke på dataen. "jeg må bare sjekke at det ikke står noe om puta på dataen" forklarte han. Jeg ga ham et spørrende blikk. -"ja altså at det ikke står at den må luftes før bruk eller noe sånt" forklarte han videre. Jeg vurderte å si at det i såfall burde stå med store bokstaver på puteavdelingen at putene stinker og må luftes nøye, men bestemte meg for å la temaet ligge.

Etter mye trykking, fant han ut at det ikke sto noen advarsler på dataen. Vi hadde med andre ord kommet til enighet. Det viste seg imidlertid at vi hadde vidt forskjellige løsningsforslag. Jeg så for meg at sommervikaren skulle tilkalle en voksen dame fra dyne- og puteavdelingen, som skulle komme joggende, lukte på putene, riste forferdet på hodet og si "huff og huff, dette har jeg aldri opplevd før. Du må ha vært veldig uheldig da du plukket disse putene ut av hylla. Kom så skal jeg ta deg med til puteavdelingen, så skal vi finne noen flotte, luktfrie dunputer til deg".

Sommervikaren derimot så ikke for seg noe sånt. "Vil du ha tilgodelapp eller pengene tilbake?" sa han. "Jeg vil ha puter som ikke lukter" sa jeg. "Her har du pengene i kontant" sa han, og forsøkte å gi meg pengene. "Men jeg vil ikke ha penger, jeg vil ha puter" sa jeg. "Du kan jo ta med deg pengene og gå og finne deg nye puter" sa han og dyttet pengene inn i hånden min. Jeg kapitulerte. Takk for hjelpen sa jeg automatisk og gikk derifra. "Takk for hjelpen"??? - "hvor er putedamen?" skulle jeg ha sagt. "jeg VIL ha nye puter, ikke penger" skulle jeg også ha sagt. Men det sa jeg ikke. Istedet gikk jeg murrende inn på puteavdelingen.

Jeg hadde et lite håp om at kanskje putedamen skulle materialisere seg der inne. At jeg skulle forklare situasjonen for henne, og at mitt løsningsforslag likevel skulle bli en realitet, men neida. Der var det ingen. Bare en gjeng med intetandende kunder som trodde de skulle hjem og fylle senga med nydelige dunputer til halv pris. "Haha" tenkte jeg for meg selv - "lykke til!"

Jeg endte opp med to syntetiske puter, og to mye dyrere dunputer i den forhåpning at pris har noe å si når det gjelder lukt (noe som viste seg å stemme).

Så var turen kommet for å betale. Jeg trampet avgårde til selvbetjenningskassen og begynte å scanne inn putene. For å være effektiv dro jeg den blå handleposen opp av veska og la putene over i den etterhvert som jeg scannet dem. Nok en sommervikar kom trampende. "du husker vel å scanne inn posen også" sa han og ga meg et blikk som sa "jeg står nemlig her fordi det er et problem at folk driver og stjeler de blå handleposene her i selvbetjeningsdisken". "Jeg hadde med meg posen da jeg kom" forklarte jeg - "jeg har nemlig vært og returnert et lass med puter i byttedisken". Sommervikar nr. 2 sa fortsatt ikke noe, han bare så veldig tvilende på meg. "Se på posen min da" sa jeg - "denne er jo kjempekrøllete og bærer preg av å ha ligget i vesken min. De posene dere selger er jo krøllfrie og ser mye nyere ut". Han så nok en gang skeptisk på meg før han sukket og sa oppgitt "det får gå for denne gangen da" - Innforstått: "du bør være taknemlig, din posetyv, for at jeg ikke tar deg med opp på sjefens kontor, hvor du blir anmeldt for å ha forsøkt å STJELE en av de blå posene!". Da begynte jeg å bli sint. Sint og usaklig faktisk. Jeg rettet meg opp fra putescanningen og snudde meg for å si ham noen sannhetens ord. Selvfølgelig hadde han rukket å snu seg vekk, og sto og overvåket en annen potensiell posetyv.

Jeg tok med meg putene mine og kjørte hjem. Hele bilturen gikk med til å ha imaginære oppstammere med sommervikar nr. 2, hvis han fortsatt hadde vært der da jeg snudde meg.

Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg aldri mer skal handle på IKEA, men de har jo så mye fiiint. Og jeg har en svak anelse om at det er dette de baserer seg på.

:)

Tror dette må være det første positive blogginnlegget mitt. Kanskje begynnelsen på en ny trend? Time will show...

Uansett. Pappan min var her i dag og lagde kjøkkenbenk/spiseplass til meg. Ble så fint at! Er det rart man blir litt kritisk til mannfolk man møter når man har en pappa som kommer trampende opp trappa med armene fulle av verktøy hvorpå han måler, tegner, skjærer, kutter, sager, borer og skrur, og vips så har man fått fornyet kjøkkenet sitt. Og nei, -pappa er ikke snekker. Han bare kan ALT. Vel, alt utenom å reparere biler da.

Men leiligheten lukter fortsatt hønhus. Akkurat det hadde ikke pappa noen løsning på dessverre.