Ikke akkurat Spiderwoman.

Mitt kjære tantebarn V, er veldig fasinert over at tanten er så redd for edderkopper. Han skjønner ikke helt hvordan tanten kan være så redd for noe så smått. Hver gang han ser en stor edderopp mener han at tanten bør komme og se på den. Jeg har flere ganger forklart ham at om tanten kommer i kontakt med en edderkopp av en viss størrelse, er faren for at tanten hyler og løper sin vei overhengende. Jeg har også forklart ham at om edderkoppen kommer borti tante, så begynner hun muligens å gråte (har faktisk skjedd...). Fortsatt skjønner ikke V dette med at tante er så redd for edderkopper. Helt greit i grunn, for jeg skjønner det egentlig ikke selv.

Natt til i dag hadde jeg et møte med et av disse krypene. Jeg har for tiden ferie og nyter den så godt jeg kan til tross for skiftende trøndervær. I går kveld koset jeg meg på sofaen med "Jane Eyre" og smågodt til langt uti de sene nattetimer. Rundt kl. 02.00 fant jeg ut at det var på tide å gå og legge seg. Jeg tok med meg boka og la meg i senga. Planen var å lese ut det siste kapittelet, for så å sove til langt utpå dagen i dag. Tilfreds lå jeg der i sengen med hodet på mine nå nesten luktfrie dunputer. Helt til jeg la merke til noe i øyekroken. Dette har skjedd meg før. Jeg brukte derfor et par sekunder på å avgjøre hvorvidt jeg skulle tørre å se hva som egentlig lurte der ute i synsfeltet. Til slutt tok jeg mot til meg og kastet et raskt blikk til venstre.

Der kom den. Rappellerende ned i fra taket som en slags SWAT-team speider. En schvær, svart edderkopp. Under en meter unna meg, med kurs for min nyinkjøpte, også nesten luktfrie, dundyne. Jeg skrek. Tydeligvis høyt nok til å skremme en edderkopp, for den droppet rappelleringen og slapp seg i stedet ned på dyna. Jeg kastet min del av dyna på edderkoppen og la på sprang. Jeg smelte igjen soveromsdøra og tettet igjen sprekka under døra med et skjerf. Deretter la jeg meg skjelvende på sofaen og hyperventilerte. Av en eller annen grunn var det bare pysjbuksa jeg røsket med meg da jeg evakuerte. Ikke mobiltelefonen. Med andre ord var mine muligheter til å ringe inn forsterkninger avskåret. "Ikke pokker om jeg går inn på det rommet og henter telefonen i allefall" tenkte jeg. Jeg vurderte å vekke min mer fryktløse nabo og få henne til å komme og ta seg av problemet, men kom på at hun tross alt skulle på jobb om noen timer. Til slutt sovnet jeg på sofaen.

Sollys gjør alt mindre skummelt. Litt i allefall. Da jeg våknet på sofaen i dag bestemte jeg meg derfor for å i det minste få tak i mobiltelefonen. Planen var klar. Bevæpnet med støvsugeren dro jeg forsiktig opp soveromsdøra. Jeg sjekket at alt var klart, både til høyre, venstre og over døra før jeg dristet meg inn. Litt taktisk trening har man jo tross alt. Tanken var at om edderkoppen fortsatt var der skulle jeg skru på  støvsugeren og suge edderkoppen langt inn i edderkopplegoland, for så å kaste støvsugeren på gangen utenom leiligheten. Alle vet jo at edderkopper overlever alt. De kan jo for pokker reise i verdenrommet uten å ta skade av det. En liten tur gjennom en støvsuger slår dem nok maks bevisstløs om man er heldig. Ti sekunder etter at støvsugeren er skrudd av, er nok vesenet på tur ut igjen for å ta hevn. Derav den delen med å kaste støvsugeren på gangen.

Selvfølgelig var edderkoppen borte. Den hadde nok regnet seg frem til det der med sollys den også. Jeg nappet til meg telefonen og forlot rommet. Deretter holdt jeg meg langt unna leiligheten hele dagen. Utpå kvelden dristet jeg meg hjem og ringte min fryktløse nabo, Lilja. Hun tok med seg kjæresten og hunden, og kom over for å gjennomsøke soverommet. "Hvor stor var den egentlig, vennis" sa hun. Jeg viste med tommel og pekefinger hvor stor den var. "Vær litt realistisk nå" sa hun. "Med bein altså" sa jeg. Hun ga meg et blikk som jeg er ganske sikker på at hun egentlig har reservert for pasienter med vrangforestillinger, et sånn "mhm, jeg "tror" deg" blikk (Lilja er nemlig psykolog). Hun forfulgte ikke temaet videre, men satte i gang med å riste opp puter og lete igjennom klær sammen med kjæresten. Etter en stund kunne vi konstatere det samme som jeg gjorde i morrest - ingen edderkopp. "Den er nok borte nå" sa hun. "hmh" sa jeg tvilende, ganske, men ikke helt, sikker på at den lå en eller annen plass og ventet på at jeg skulle bli alene.

Det skulle vise seg at jeg hadde rett. Etter at Lilja hadde dratt hjem og jeg hadde spist kveldsmaten min,  fant jeg ut at jeg skulle ta tilbake soverommet mitt. Ikke mer soving på sofaen nei! Jeg åpnet døra til soverommet og gikk inn. Og der, tvers over dørkarmen, akkurat i ansikshøyde, hadde den lille jævelen dratt spindelvevet sitt. Jeg gikk rett i den smarte lille fella hans. Grøssende og hoppende trakk jeg meg tilbake, imens jeg febrilsk fjernet spindelvev fra ansiktet. "Nå!" tenkte jeg "nå skal du i støvsugern!". Jeg så meg rundt. Ingen edderkopp. Jeg kapitulerte. Soverommsdøra er nok en gang stengt og forseglet med skjerf, og jeg sover på sofaen i natt. Mamma sier at jeg ikke får flytte hjem på grunn av en edderkopp, så for øyeblikket ser det mørkt ut.