Av og til er det bra at man sover alene...

Mamma har etterlyst nye blogginnlegg. Fantasi og tid er mangelvare for tiden, men kom plutselig på at jeg skrev jo et innlegg i påska som aldri ble publisert. Så her er det. Nå har jo mamma strengt tatt både hørt historien og vært delaktig i den, men det er nå i allefall et innlegg.



I påska var jeg en tur på hytta. Hytta er ikke den største som er laget, og sengene er enda mindre. Hvis jeg gjetter at senga mi er ca 60 cm bred, tror jeg ikke at jeg er langt unna. Det er godt under halvparten av det jeg er vant til å ha til min disposisjon i allefall. Ikke verdens største problem for noen dager. Ikke så lenge man ligger helt i ro og ikke finner på noen sprell i søvne i allefall.

Problemet kom allerede på torsdag morgen. Bakgrunnen for hendelsen er det vanskelig å si noe om. Jeg kan ha drømt, eller det kan hende at dette er noe jeg pleier å gjøre når jeg sover, bare at jeg ikke merker noe til det når jeg ligger i en 160 cm bred seng.

Uansett. Da jeg våknet på torsdagen hadde jeg skikkelig vondt på undersiden av høyre overarm. Jeg hadde et begynnende blåmerke, en stripe og en kul. Dette er det som kan konstateres med sikkerhet. Resten av historien er basert på bruddstykker av det jeg husket å ha drømt, vitneobservasjoner fra min mor på naborommet, samt en rekonstuksjon som ble foretatt på åstedet for å fastslå hendelsesforløpet nærmere.

Mest sannsynlig har jeg ligget på siden, med ryggen ut i mot rommet. Tidspunktet har i ettertid blitt nærmere tidfestet til å ha vært sånnn i 6 tia, av min mor som lå i naborommet. Det jeg så gjør er å kaste meg over på ryggen, samtidig som jeg slår ut med høyre hånd i det som nok ville ha blitt karakterisert som et albueslag om det var boksing jeg drev med. Det var det ikke. Jeg lå og sov i en 60 cm. bred seng, som selvfølgelig har en bokhylle med en ganske så skarp kant plassert ved hodeenden. Resultatet blir dermed at jeg smeller det som på treningssentre rundt om i landet blir definert som triceps, inn i kanten på tidligere nevnte bokhylle. Ufattelig vondt. Til alt overmål våkner jeg ikke av dette selv. Det gjør derimot mamma i naborommet, og lillesøstra og tantebarnet som sov i samme rom som meg. Det smalt nemlig ganske så godt i bokhylla (Pappa var på do, fikk ikke med seg noe, hadde nok ikke våknet uansett). Det jeg husker er at jeg drømte at jeg fikk skikkelig vondt (vondt var det forsåvidt da jeg våknet noen timer senere også). I følge tantebarnet på fem år kom det et kjempebrak, men tanta sa ingenting.

Så tilbake til overskriften. Tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom albuen hadde truffet en mannenese istedet for bokhylla. med tanke på hvordan armen min ser ut i dag er det egentlig ganske bekymringsverdig at jeg gjør sånt når jeg sover. Se bildet under, og døm selv.