kollektivliv

Livet i kollektivet går mot slutten, og om jeg skal være ærlig er det helt greit. I løpet av et år er det oppstått en del irritasjonsmomenter.

En ting vil jeg ha sagt. Det er ikke greit at kjøleskapet holder en gjennomsnittstemperatur på 13 grader. Det normale ville vært å spleise på et nytt kjøleskap, men neida. Enkelte syns det er helt greit å spise mat med et bakterieinnhold som ligger godt over normalen hos en gjennomsnittlig uhygiensisk ungkars badegulv. Videre er det ikke sånn at grensen for hvor mye tøy man kan legge i en vaskemaskin går ved hvorvidt det går an å lukke døren eller ikke. Det er faktisk en vektgrense, og hvis man overskrider denne kommer det røyk ut av maskinen og den vil aldri mer sentrifugere (hvilket en av mine samboere så elegant demonstrerte for en måneds tid siden).

Dessuten: hvis jeg vil se på ungkaren, AFV eller One Three Hill, er det min avgjørelse og jeg trenger ikke stadige påminnelser fra en "overintelligent" blindernstudent om at det ikke akkurat er kvalitetsunderholdning jeg ser på. Spørsmål som "føle du at du får nå ut av de der" får meg ikke akkurat i solskinnshumør. Og mens vi er inne på TV-titting, jeg er ikke i stand til å gjøre to ting på en gang, Dette vil si at når jeg ser TV kan jeg ikke snakke samtidig uten å miste sammenhengen i det jeg ser på. Spørsmål som overnevnte og andre helt irrellevante spørsmål er ikke nødvendig!

Et annet aspekt er hvor mye begrepsforvirring som eksisterer på kjøkkenet. Elementære betegnelser som "min mat" og "din mat" ser ikke ut til å være så lette å holde rede på. Og mens vi er inne på kjøkkenet, er det to ting jeg gjerne vil ha sagt, eller tre faktisk.

For det første hvis jeg vil drikke lettmelk, så la meg gjøre det. Nei jeg bryr meg ikke om fettinnholdet i lettmelk, melk smaker generelt dritt, men skummet melk er mye verre. Så ikke kom her og si "jaja æ anbefale dæ no å drikke skummamelk da" for så å gi meg et meget talende blikk. Det er greit å mangle sosial intelligens, men er det nødvendig å la det gå utover andre???

For det andre så kaster jeg så mye mat jeg vil. Er maten gammel (noe som skjer en del raskere i et kjøleskap som som nevnt holder en gjennomsnittstemperatur på 13 grader) kaster jeg den. Enkelt og greit. Det er greit at det er matmangel i visse deler av verden, men jeg har ikke tenkt å bli matforgiftet av den grunn. Om jeg skulle ligge med diarè i en uke tror jeg ikke at det vil hjelpe på verdens matsituasjon i nevneverdig grad (kanskje det hadde blitt mindre mas om lettmelka da). Det er greit at enkelte har behov for å demontrere at de er veeeeeldig engasjerte i verdens problemer, men må det gå utover meg?

For det tredje. Greit jeg kan være en psyko når det gjelder kjøkkenknivene mine, men er det virkelig så vansklig å skjønne at man ikke skal stappe en kniv til 500 kr i besikkkurven sammen med bestikket når den skal tørke. Kniven skal vaskes (uten å legges i vasken sammen med resten av oppvasken først), deretter tørkes (med en hånduk, ikke i stativet sammen med resten av oppvasken) og deretter henges opp på magnetlista (direkte, uten mellomlandinger på skadelige steder). Ok, jeg er villig til å innrømme at dette kanskje kan være litt mye å skjønne av seg selv, men det skal sies til mitt forsvar at jeg har gitt alle en utførlig beskrivelse av prosessen. HVORFOR finner jeg da stadig vekk knivene mine overalt hvor de ikke skal være???

Skjønner at du etter å ha lest dette sitter igjen med et par spørsmål. For at du skal slippe å lure skal jeg raskt besvare dem for deg:

1: Ja, jeg er premenstruell
2: Ja, jeg har lavt blodsukker.

My skal ut og kjøpe sjokolade nå.